Nødvendigheten av evidens

I artikkelen hevder Kjøbli at evidens er et sett av kriterier som kan være til stor nytte når virkningen av tiltak skal vurderes. Innen evidenstradisjonen ønsker man å vite, med størst mulig grad av sikkerhet, om tiltak skaper de positive endringene man er ute etter. Får familier og barn den hjelp de trenger av tiltakene som tilbys? Evidens og forskningsbasert kunnskap belyser nytten av de tiltak som tilbys og er av etiske grunner viktig. Det ses som uetisk å tilby barn og unge tiltak man ikke vet er til det beste for dem.

Kriterier for evidens
For å sikre at hjelpen blir så god som mulig, finnes det med god grunn nokså strenge kriterier for evidens. Ved å bruke disse evidenskriteriene økes sjansene for å redusere og forebygge psykiske problemer hos barn og unge. I artikkelen trekker Kjøbli frem eksempler på tiltak hvor man risikerer å gjøre mer skade enn nytte hvis man ikke kjenner effektene av tiltakene som tilbys, slik som de amerikanske tiltakene Scared Straight og DARE.

Tilstrekkelig evidens
Hva er så tilstrekkelig evidens? Det finnes flere som har prøvd å svare på disse spørsmålene og det er blitt laget forskjellige kriterier for hva som er tilstrekkelig evidens. I stor grad vurderer man om tiltak kan antas å være virksomme på de samme kriterier som to amerikanske aktører, Blueprints for Violence (BVP; Mihalic et al., 2004) og Society for Prevention Research (SPR; Flay et al., 2005). Følgende punkter trekkes frem:

• De skal ha ført til positiv endring eller ha gitt positive effekter.
• De skal ha gitt vedvarende effekter, minimum et halvt år etter avslutning av tiltaket i følge SPR, mens BVP opererer med et minimum på 1 år.
• De skal ha gjennomgått randomiserte kontrollerte studier eller andre typer «gode» effektstudier (se Shadish, Cook, &Campbell, 2002 for en oversikt).
• De skal være replikert (dvs. at funnene er blitt bekreftet og gjentatt) i andre populasjoner (f.eks. i andre land eller blant andre etniskegrupper), helst av andre forskere, slik at man kan være sikker på at ikke forskerens ønske om å finne effekt påvirker resultatene.

Kjennetegn
Evidensbaserte tiltak kjennetegnes blant annet ved at de retter seg mot å snu negativ samhandling i familier ved å trene på ulike hensiktsmessige foreldreferdigheter(Lundahl, Risser, & Lovejoy, 2006). Et annet kjennetegn er at slike tiltak har klare inntaks- og eksklusjonskriterier. De tilbys altså til en klart definert målgruppe. Et tredje kjennetegn er kvalitetssikring av tiltakene, hvor fagpersonene som utøver tiltakene gjennomgår opplæring i henhold til skriftlige retningslinjer.

Man må likevel innse at evidensbaserte tiltak ikke tilbyr en “kur for alt” – de virker ganske enkelt ikke for alle. Dette betyr at fagfolk må forsette å lete etter, og forske på, hva som gjør at man greier å hjelpe noen, men ikke andre. Hvem er de barna og familiene som ikke drar nytte av evidensbaserte tiltak – til tross for at de i utgangspunktet faller innenfor målgruppen? Slik forskning handler om å finne ut hvilke faktorer som modererer effektene av tiltak.

Viktig nøkkel
Å studere prosessene som leder fram til positive endringer hos målgruppen man forsøker å hjelpe er viktig. Gjennom slike studier kan man lære mer om hva det er som leder fram til positiv endring i familier som mottar et tiltak.

Samfunnet har et ansvar for å bruke den sikreste og beste kunnskapen for å hjelpe barn og unge. Evidensbaserte tiltak er en nøkkel til å oppnå dette.

John Kjøbli (2010). Nødvendigheten av evidens når vi skal hjelpe barn med atferdsvansker. Norges Barnevern, nr 2 –2010, vol. 87, s. 102-108.